En prisverdig rettsstat?

Juryen for Juristforbundets Rettssikkerhetspris har gitt årets pris til Den norske rettsstaten, representert ved våre tre konstitusjonelle statsmakter, samt mediene som «den fjerde statsmakt».

Prisen er i stor grad knyttet til håndteringen av koronapandemien som rammet landet i mars. Jeg skal ikke gå langt inn i juryens begrunnelse, men nøye meg med å peke på at den skiller seg fra tidligere begrunnelser først og fremst ved at den – i tillegg til den sedvanlige hyllesten – trekker frem klare svakheter hos prisvinneren. De fleste av oss sitter nok med en blandet oppfatning av hvordan vi som samfunn taklet krisen i dens tidlige fase, men jeg tror mange i dag tenker at vi «kom ned på bena».

Det er nærliggende å tro at mange også vil ha andre begivenheter fra det siste året i bakhodet ved vurderingen av om Den norske rettsstaten er Rettssikkerhetsprisen verdig. Jeg tenker selvfølgelig på skandalen knyttet til NAVs feilpraktisering av EØS-regelverket om muligheten for å ta med seg arbeidsavklaringspenger, sykepenger eller pleiepenger ved kortere eller lengre opphold i andre EØS-land.

Det har ikke vært dagligdags i vårt land at grunnleggende spørsmål om rettsstaten gjøres til gjenstand for brede offentlige diskusjoner. Mye taler for at dette kan bli annerledes fremover.

Rettsstatens betydning for det enkelte mennesket er trolig blitt tydeligere og mer konkret for mange det siste året. Det vil forhåpentligvis medføre at ikke bare politikere, jurister og media, men også allmennheten, vil ha et skarpere blikk på den delen av vårt samfunnsliv som gjelder lovgivning og offentlig myndighetsutøvelse, både i forvaltningen og i rettsvesenet. En slik utvikling vil føre til en demokratisering av diskusjonene om rettsstatlig prinsipper. Det vil vårt samfunn være tjent med.

«Det er som helhet at rettsstaten i sin håndtering av koronakrisen har vist at den i sum kan være større enn sine enkelte deler. Og det er som en vedvarende kritisk, men samspillende enhet Den norske rettsstaten tildeles Rettssikkerhetsprisen 2020.»

En «vedvarende kritisk» rettsstat er til enhver tid avhengig av en bevisst og engasjert offentlighet, maktkritiske og analyserende fagmiljøer, medier og et aktivt sivilsamfunn. Pristildelingen gir dermed ingen grunn til å hvile på laurbærene, verken for våre sentrale statsinstitusjoner eller mediene. Ei heller er den et signal om at vi som samfunn kan lene oss tilbake i selvtilfredshet. Jeg håper tvert imot prisen gjennom dens begrunnelse vil bidra til større bevissthet og større engasjement rundt de grunnleggende verdier vår rettsstat representerer.

Med det gratulerer jeg årets prisvinner så mye med Rettssikkerhetsprisen for 2020!