Håper politigransking danner ny skole

Publisert 07.11.2017 av Curt A. Lier, President i Juristforbundet
Curt A. Lier

Justisminister Per-Willy Amundsen har i kjølvannet av Eirik Jensen-saken varslet en gransking av hvordan politiet jobber, samt kultur og ledelse i etaten. Juristforbundet er enig i at den såkalte Jensen-saken er så spesiell at en bred gjennomgang er på sin plass. Men det er helt avgjørende at granskingen gjøres riktig. En heksejakt på enkeltpersoner kan ende med å gjøre vondt verre.

Dommen mot Eirik Jensen er ikke rettskraftig, og det vil ta tid før ankesaken er behandlet. Likevel er det betimelig at politiets håndtering av saken nå blir gjennomgått. Det gikk mer enn 10 år fra den første bekymringsmeldingen om en «møkkete politimann» til etterforskning faktisk ble igangsatt. Hvorfor tok det så lang tid? Hvordan har bekymringsmeldingene blitt fulgt opp?
Har politiet gode nok rutiner for å håndtere brist i egne rekker?
Dette er spørsmål som nå må stilles og besvares.

Fokus på læring og systemsvakheter

Gjennomført på riktig måte kan granskinger være nyttige. Forutsetningen er at man har fokus på læring og systemsvakheter, ikke på å finne syndebukker. Gjørv-kommisjonens arbeid etter 22. juli er et godt eksempel på en nyttig gransking. Her vurderte granskerne systemsvakheter og fant forbedringsmuligheter. Knapt et navn eller en enkeltperson ble nevnt.

I motsatt ende av skalaen finner vi de personfokuserte granskingene som fulgte den såkalte Monika-saken. Her ble jakten på enkeltpersoner og syndebukker det sentrale. Slike granskinger er bestilt av og designet for å beskytte det systemet som sitter med ansvaret. Disse granskningene retter ikke opp systemfeil; de blir bare en avledningsmanøver i en krisesituasjon. 

Når lov og rett flyttes ut av de institusjonene som er etablert for å ivareta rettssikkerheten, går det ofte galt. Det er betenkelig når granskerne skal (a) innhente og (b) vurdere bevis og (c) uttale seg om ansvar. Det ligger milevis fra de krav til uavhengighet som en rettsak forutsetter.

Tre aspekter utfordres

Resultatet av en gransking kan virke minst like inngripende som en dom, men det ligger ingen overprøvings- eller ankemulighet for den enkelte som kritiseres. Det er særlig tre aspekter av rettssikkerheten som utfordres i personfokuserte granskninger:

  • Kravet til rettferdig rettergang. Prinsippet om kontradiksjon er et grunnleggende i krav til rettferdig rettergang. Dette prinsippet blir sjelden godt nok ivaretatt i en granskning.

  • Uskyldspresumpsjonen. Det er ikke den enkelte som skal måtte overbevise granskerne om sin uskyld. Eventuell skyld bør også her bevises forbi enhver rimelig tvil.

  • Vern mot selvinkriminering. I en straffesak kan siktede nekte å forklare seg, mens i en gransking vil man som arbeidstaker stor sett ha forklaringsplikt. Dette er problematisk, særlig i saker hvor det i etterkant kan bli opprettet straffesak på bakgrunn av hva granskingen avdekker.

Fullt fokus på forbedringsmuligheter

At private og offentlige aktører ønsker å undersøke årsaker til hvorfor noe har gått galt, er både forståelig og ønskelig. Men at granskningsinstituttet brukes så vidt hyppig med feil innretning, er svært bekymringsfullt. I beste fall er det sløsing med offentlige midler, i verste fall ødelegges mennesker.

Nå må alle gode krefter trekke sammen for at gjennomgangen av politiets håndtering av Jensen-saken skal danne skole for hvordan gode granskinger skal gjennomføres. Juristforbundet forventer fullt fokus på å finne læringspunkter, identifisere systemsvakheter og peke på forbedringsmuligheter!

Vi har tidligere krevd at regjering og Storting oppretter et permanent og uavhengig organ for offentlige granskninger, hvor det stilles krav til rettssikkerhet og uavhengighet. Vi hadde trengt dette nå, nettopp for å bevare den tillit til politiet og rettsstaten som justisministeren er så opptatt av.