Ny dom fra Høyesterett: Uenighet om personalreglement

Kort om saken

Da det skulle forhandles om nytt personalreglement i Politi- og lensmannsetaten høsten 2018, oppstod det uenighet mellom Politiets Fellesforbund (PF) og Politidirektoratet (POD) om det skulle fastsettes adgang for arbeidsgiver til å gjøre unntak fra ansettelsesreglene i statsansatteloven §§ 3 til 6 ved midlertidige ansettelser i etaten med varighet inntil ett år.

Reglene for hvordan ansettelser skal gjennomføres i staten følger av statsansatteloven § 3 til 6. Kvalifikasjonsprinsippet er et bærende prinsipp for ansettelser i det offentlige og innebærer at den som etter en helhetsvurdering er best kvalifisert for stillingen, skal ansettes. For å sikre at kvalifikasjonsprinsippet overholdes skal stillinger lyses ut offentlig, det skal avgis en innstilling og ansettelsen skal gjennomføres av et ansettelsesråd. Ansettelsesreglene skal sikre tilliten til at ansettelser i staten skjer på en betryggende måte og med grunnlag i saklige hensyn.

Statsansatteloven hjemler et unntak fra disse reglene. Etter lovens § 7 (1) kan det gjøres unntak for kortvarige ansettelser, ofte omtalt som administrative ansettelser, med inntil 6 måneders varighet. I tillegg åpnes det i § 7 (2) for at virksomheten ved personalreglement kan utvide administrative ansettelser med inntil 1 år.

I saken som var oppe i Høyesterett ønsket arbeidsgiver, POD, å innta en utvidelse av administrative ansettelser personalreglementet, mens PF ikke ønsket det. Det oppstod deretter en uenighet om hvordan dette skulle løses.  

Spørsmålet Høyesterett skulle vurdere var om det kreves enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene for å innta et utvidet unntak fra ansettelsesreglene i personalreglementet, jf. statsansatteloven § 7 (2). Alternativet ved uenighet vil ellers være å benytte Hovedavtalens bestemmelser om tvisteløsning.  Ved bruk av tvisteløsningen etter Hovedavtalen vil det være mekling i partssammensatt nemnd.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tar utgangspunkt i en tolkning av ordlyden i statsansatteloven § 7 (2). Ordlyden i lovteksten sier at et utvidet unntak «kan» gjøres, men at det må skje «i personalreglement». Høyesterett fastslår deretter:

 «Ordlyden klargjør ved dette at arbeidsgiver ikke ensidig kan treffe beslutning om utvidet unntak fra ansettelsesreglene i kraft av styringsretten. Unntak må fastsettes i personalreglement. Det tosporede systemet, der personalreglementet også er forhandlingssak etter Hovedavtalen, sikrer dermed arbeidstakersiden medbestemmelsesrett etter Hovedavtalens regler. Ut over dette gir ikke § 7 føringer for hvordan uenighet om utvidet unntak etter andre ledd skal løses».

Statsansatteloven § 2 regulerer personalreglement. Av første ledd fremgår at «bestemmelser som etter loven skal fastsettes ved personalreglement, avtales mellom ledelsen for virksomheten og tjenestemannsorganisasjonene i virksomheten som har forhandlingsrett etter tjenestetvistloven». PF hadde for Høyesterett gjort gjeldende at begrepet «avtales» viser at det kreves enighet mellom partene. Førstvoterende uttaler at hun er enig i at ordlyden isolert sett kan trekke i denne retning, men at det er klart at en slik ordning ikke uten videre kan overføres til å gjelde de bestemmelsene som etter statsansatteloven «skal» fastsettes i personalreglementet. Spørsmålet ble derfor om situasjonen er annerledes ved fastsettelse av utvidet unntak etter lovens § 7 (2).

Høyesterett viser til forarbeidene og presiserer i den forbindelse at statsansatteloven § 2 (1) er en videreføring av den tidligere tjenestemannsloven 1983 § 23 nr. 1. Tjenestemannsloven likestilte bestemmelser som kunne og skulle inntas i personalreglementet. Forarbeidene til statsansatteloven gir ikke holdepunkter for at den noe endrete ordlyden i statsansatteloven § 2 (1) innebærer noen realitetsendring. Høyesterett slår dermed fast at det ikke er grunnlag for å trekke et generelt skille mellom bestemmelser som «kan» og «skal» inntas i personalreglementet.

Høyesterett gjennomgår deretter forarbeidene til tjenestemannsloven og statsansatteloven og uttaler:

«Forarbeidene lest i sammenheng og i lys av lovhistorikken etterlater etter mitt syn ingen tvil om at personalreglementet skal avtales mellom forhandlingspartene ved virksomheten, og at det i dette ligger at personalreglementet skal forhandles og tvisteløses etter reglene i Hovedavtalen §§ 19 og 24. Det er ikke holdepunkter for at fastsettelse av utvidet unntak fra ansettelsesreglene i medhold av § 7 andre ledd står i noen særstilling, jf. særmerknaden til denne bestemmelsen, som eksplisitt klargjør at også dette unntaket er forhandlingsgjenstand».

Heller ikke PF sin henvisning til reelle hensyn, fikk støtte av Høyesterett.

Hvilken betydning har dommen?

Høyesterett har med denne dommen fastsatt at uenighet om utvidet unntak knyttet til ansettelsesreglene i statsansatteloven skal inntas i personalreglementet, skal løses gjennom tvisteløsningssystemet i Hovedavtalen. Det betyr at det ikke er nødvendig med enighet mellom arbeidsgiver og de forhandlingsberettigede organisasjonene for at et slikt unntak skal inntas. Ved uenighet vil dermed Hovedavtalen § 24 om tvisteløsning i forhandlingssak komme til anvendelse, noe som betyr at det skal gjennomføres mekling dersom en av partene krever det. Hvis meklingen ikke fører frem skal «de tillitsvalgte uten ugrunnet opphold meddele arbeidsgiver om de krever saken avgjort av en partssammensatt nemnd med en nøytral leder oppnevnt etter reglene i § 8, eller om de vil bringe saken inn for fagdepartementet».

Dommen kan lese her.

Som medlem av Juristforbundet kan man få juridisk bistand fra Juristforbundets Advokatkontor i saker som gjelder arbeidsforholdet.