Medlem diskriminert grunnet funksjonsnedsettelse

Sakens faktiske side

Det var utlyst flere stillinger som saksbehandlere i virksomheten. Klageren søkte på stillingene og krysset av for nedsatt funksjonsnedsettelse. Hun ga i søknaden tilleggsinformasjon om sin noe reduserte helsetilstand (utmattelse) og forventet utvikling fremover. Hun informerte om at hun i en begrenset periode ville ha noe tilretteleggingsbehov.

I første omgang ble hun ikke innkalt til intervju. Dette skjedde først etter at klager selv tok kontakt og etterlyste status i ansettelsesprosessen. Etter intervjuet oppsummerte arbeidsgiver at klageren fremsto som en reservert person både sosialt og faglig. De uttalte seg negativt om hennes forventninger til arbeidsmiljøet, og de stilte spørsmål ved hennes bidrag for å få et trygt sosialt og faglig miljø på arbeidsplassen. Videre bemerket arbeidsgiver at hennes motivasjon fremsto som «flat». Som en oppfølging av dette mente de hun ikke gjorde et spesielt godt intervju. Hun ble ikke innstilt. Arbeidsgiver kontaktet ikke sentrale referanser. Tross dette, henviste de til referansepersonene i sine vurderinger.

Klager mente at det var stor sannsynlighet for at det var hennes midlertidige funksjonsnedsettelse som var avgjørende for at hun ikke ble innstilt. Hun hadde tidligere arbeidet i samme virksomhet i en treårs periode. Hun hadde da fått gode tilbakemeldinger både for arbeidsinnsatsen og for hennes innsats i arbeidsmiljøet. Hun stilte spørsmål ved om virksomheten hadde sørget for å opplyse saken på en best mulig måte, blant annet ved at de ikke hadde stilt henne oppfølgingsspørsmål eller henvendt seg til sentrale referansepersoner. Arbeidsgiver baserte sine antagelser på et faktum som ikke var forankret eller sjekket ut.

I sin tilbakemelding til Diskrimineringsnemnda, avviste virksomheten at de hadde lagt negativ vekt på klagerens funksjonsnedsettelse. De viste til at det utelukkende var klagers kvalifikasjoner som var blitt vektlagt i ansettelsesprosessen.

Diskrimineringsnemnda bevisvurdering

Når det gjelder bevisvurderingen, skal Diskrimineringsnemnda legge det mest sannsynlige faktum, etter en samlet vurdering av bevisene i saken, til grunn. Hvis det etter en slik gjennomgang foreligger absolutt bevistvil, det vil si at det ene faktum er like sannsynlig som det andre, skal bevistvilen gå utover «den ansvarlige» i saken. 

Nedsatt funksjonsnedsettelse

Nemnda vurderte saken på grunnlag av likestillings- og diskrimineringslovens §§ 6, 7 og 9. Diskriminering i arbeidslivet er videre forbudt etter EUs rammedirektiv for arbeidslivet. Begrepet funksjonsnedsettelse er definert til å være et relasjonelt og relativt begrep, blant annet som et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer, og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta på en fullt ut og effektiv måte i samfunnet, jf. FNs konvensjon. Vilkåret skal tolkes vidt og omfatter nedsatt kognitiv funksjon og nedsatt intellektuell funksjon. Arbeidstakere med funksjonsnedsettelse har rett til egnet tilrettelegging, for å sikre at de kan få eller beholde arbeide, samt sikres faglig utvikling.

Likestillings- og diskrimineringslovens § 6 har som formål å sikre at arbeidssøkere ikke blir stilt ulikt ved at arbeidsgiver på negativ måte har lagt vekt på et usaklig eller ulovlig diskrimineringsgrunnlag. I denne saken var diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse. Vurderingen må både gjøres isolert mht. eventuell diskriminering, samt at selve ansettelsesprosessen må skje i samsvar med reglene i kvalifikasjonsprinsippet. I denne saken var klager godt kvalifisert, både når det gjaldt hennes formelle kvalifikasjoner som utdanning og erfaring. Vurderingen av hennes personlige egenskaper som «flat» og lite motivert vurderte nemnda i denne saken som ikke saklig, og at vurderingene var tett knyttet til hennes funksjonsnedsettelse. Arbeidsgiver stilte ikke spørsmål ved om hennes noe reduserte motivasjon hadde sammenheng med hennes helsesituasjon. Videre var nemndas vurdering at det var «klart uforholdsmessig inngripende overfor klager å ikke bli innstilt til en stilling hun ellers var kvalifisert for». Samlet mente nemnda at bevissituasjonen ga grunn til å tro at klager var blitt diskriminert.

Oppreisning

Nemnda mente det forelå årsakssammenheng mellom klagers funksjonsnedsettelse og den forskjellsbehandlingen hun ble utsatt for i ansettelsesprosessen.  På søknadstidspunktet hadde hun redusert arbeidskapasitet, men denne var ikke varig og det var forventninger om at hun ville bli bedre. Hun trengte noe tilrettelegging i form av utsatt oppstart i stillingen, og gradvis opptrapping i stillingsprosent. Dette ville være rimelige og håndterbare krav sett ut ifra stillingens art og omfang.

Diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om oppreisning i arbeidsforhold, jf. diskrimineringsombudslovens § 12, jf. likestillings- og diskrimineringslovens § 28. I forarbeidene til loven forutsettes at oppreisningsbeløpet bør ligge et sted mellom kr. 20 000 og 80 000,-, med mulighet for å gå høyere i særlig graverende tilfelle.

Klager ble i denne saken tilkjent kr. 80 000,- i oppreisning. I utmålingen la nemnda vekt på at klager hadde tapt arbeidsinntekt fra en stilling hun var kvalifisert for og som hun på grunn av diskriminering ikke fikk. Nemnda uttalte videre at nivået på oppreisningen må virke reelt avskrekkende, og at nivået må være rimelig ut ifra skadens art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig.