Diskrimineringsnemnda: Håndhilsepåbud er ikke diskriminering

Under dissens tre mot to konkluderte Diskrimineringsnemndas flertall med at skolen ikke diskriminerte en vikarlærer da han ikke fikk forlenget sitt engasjement. Årsaken var at han ikke ville håndhilse på kvinner. 

I saken stod hensynet til likestilling mellom kjønnene og hensynet til religionsfrihet mot hverandre. Både likestilling og religionsfrihet er menneskerettigheter med særskilt vern i konvensjoner og lov. Flertallet i Diskrimineringsnemnda uttalte i den forbindelse blant annet:

«Dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette også være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Vi ville for eksempel ikke hatt kvinnelige prester i Norge i dag dersom konservative krefter innenfor kirken hadde fått bestemme. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måttet vike ved konflikt.»

Sakens bakgrunn

Vikarlæreren informerte, før han tiltrådte praksisplassen ved skolen, om sin religiøse tro og at han derfor ikke håndhilste på kvinner. Etter at vikarlæreren hadde fullført praksisperioden, ble han tilbudt en midlertidig stilling ved skolen.

I stedet for å håndhilse på kvinner, la vikarlæreren hånden på hjertet, så vedkommende i øynene og sa: «Av religiøse grunner kan jeg ikke håndhilse på kvinner. Jeg håper det er greit.» Vikarlæreren håndhilste på kvinner som han hadde en nær relasjon til, og han håndhilste på menn og barn av begge kjønn. 

Kort tid før den midlertidige stillingen utløp, ble vikarlæreren i et møte med avdelingsleder ved skolen, informert om at han ville få tilbud om forlenget kontrakt dersom han begynte å håndhilse på kvinner. Vikarlæreren fastholdt at han ikke håndhilste på kvinner. Han fikk derfor ikke forlenget arbeidsforholdet ved skolen. 

Flertallets vurdering

Diskrimineringsnemnda kom enstemmig til at vikarlæreren hadde blitt utsatt for forskjellbehandling som følge av kravet om håndhilsning.

Flertallet mente at vikarlæreren hadde blitt indirekte forskjellsbehandlet. De viste blant annet til at kommunen hadde opplyst at kravet om håndhilsning på alle, uansett kjønn, ble praktisert overfor samtlige ansatte. Det fremkommer av sakens faktum at det er usikkert i hvilken grad kravet om håndhilsning ble praktisert likt for alle lærer. Da skolen var kjent med lærerens nekt av håndhilsning på kvinner han ikke hadde en nær relasjon til, ble det imidlertid fremsatt et krav ovenfor han.

Nemnda måtte ta stilling til om forskjellsbehandlingen var saklig, nødvendig for å oppnå formålet og om det var et rimelig forhold mellom det man ønsket å oppnå og graden av inngrep overfor den som ble utsatt for forskjellsbehandlingen. Forskjellsbehandling som oppfyller disse vilkårene, er ikke i strid med forbudet mot diskriminering, jf. den tidligere diskrimineringsloven § 7.

Skolens ansvar ble fremhevet:

«Et viktig prinsipp i det norske samfunn generelt og i den offentlige skolen spesielt, er at alle, uansett kjønn, blir behandlet med respekt og på lik måte. Skolen er derfor gjennom opplæringsloven forpliktet til å motarbeide blant annet diskriminering på bakgrunn av kjønn.»

Flertallet mente at kravet om håndhilsning på både kvinner og menn var saklig og nødvendig for å oppnå formålet om likebehandling. Videre konkluderte flertallet med at hensynet til vikarlærerens religionsfrihet måtte vike i en interesseavveining med skolens plikt til å ivareta likebehandling mellom kjønnene. Kravet var etter flertallets syn et rimelig og forholdsmessig krav.

Lærervikaren var således ikke utsatt for ulovlig forskjellsbehandling.

Mindretallets vurdering

Mindretallet mente, til forskjell fra flertallet, at kravet om at vikarlæreren måtte håndhilse på kvinner var direkte forskjellsbehandling og at forskjellsbehandlingen var ulovlig.

Konsekvenser av uttalelsen

Det må vurderes konkret om Diskrimineringsnemndas uttalelse får konsekvenser for tilsvarende saker. Av diskrimineringsnemndas uttalelse fremkommer blant annet at skolen var i en spesiell situasjon i denne saken: «Dette er en tankegang som står fjernt fra de idealer om likestilling mellom kjønnene som formidles i norsk skole. Skolens oppgave er å lære barna å bli gode samfunnsborgere. I denne prosessen er skolens ansatte sentrale både som formidlere av kunnskap og som rollemodeller.» Diskrimineringsnemndas uttalelse kan nok derfor ikke sies å ha direkte overføringsverdi til arbeidslivet på generell basis. Dette fremkommer blant annet ved at flertallet uttalte at resultatet kan bli et annet dersom det er snakk om håndhilsning i et ansettelsesforhold. Diskrimineringsnemndas uttalelse innebærer altså ikke nødvendigvis at en ansatt kan bli sagt opp fordi han eller hun ikke håndhilser på begge kjønn.