Vi svikter før volden skjer

Rettssaken mot Marius Borg Høiby har igjen satt vold i nære relasjoner og såkalte sovevoldtekter på dagsorden. Vi kjenner ikke saken, og vet ikke noe om skyldsspørsmålet. Og saken er vond for alle de involverte.  

Oppmerksomheten mot samfunnsutfordringene vold i nære relasjoner er bra. Åpenhet og offentlig debatt er avgjørende for rettsstatens legitimitet og for tilliten til at alvorlige saker tas på alvor. 

Men når slike saker havner i rettsapparatet, har det ofte sviktet i flere ledd på veien.  

Den som sover, samtykker ikke 

Vi er enige om at sex skal være frivillig. Likevel viser forskning at seksuelle krenkelser er utbredt blant unge. I en ny norsk studie forteller ungdom selv at seksuelle overtramp ofte oppstår på grunn av «misforståelser». 

Det er nettopp slike situasjoner lovgiver har ønsket å møte med en samtykkebasert voldtektsbestemmelse: Sex krever et tydelig ja. Manglende motstand er ikke samtykke. Taushet er ikke samtykke. Fravær av et “nei” fordi noen sover, er ikke et samtykke. 

Juristforbundet har vært en sterk pådriver for at «samtykkeloven» ble innført. Dette var et viktig rettspolitisk gjennomslag. Men lovgivningsarbeidet avsluttes ikke når Stortinget vedtar en ny lov. Da begynner det mest krevende arbeidet: å sikre at loven forstås og følges, anvendes riktig og får reell effekt i samfunnet. 

Mangelfull oppfølging 

Våre tillitsvalgte i politiet, påtalemyndigheten og domstolene melder om mangelfull oppfølging av den nye samtykkebestemmelsen. Nær sagt som vanlig med nytt lovverk. Det har ikke vært tilstrekkelig systematisk og planmessig opplæring, tydelige nok nasjonale føringer eller nok ressurser.  

Resultatet er en risiko for at reformen blir stående som et symbol mer enn et reelt vern. 

Vi kommer ikke i mål med Stortingets lovvedtak alene. Stortinget må også ta et stort ansvar for at loven faktisk iverksettes i og regulerer samfunnet. 

Å implementere samtykkeloven på en systematisk og god måte er viktig også for forebygging av vold i nære relasjoner.  

Svikter to ganger 

En fersk rapport fra Oslo politidistrikt viser hvordan vold og overgrep i barndommen kan fungere som en katalysator for videre kriminalitet og alvorlige atferdsvansker.  

Når vold normaliseres i oppveksten, øker risikoen for at den tas med videre – inn i ungdomsmiljøer og senere inn i egne parforhold. 

Derfor må innsatsen starte tidlig.  Mange av barna som begår alvorlig kriminalitet, har vært kjent for hjelpeapparatet i årevis. Når vi vet hvem risikobarna er, men ikke følger godt nok opp, svikter vi to ganger: først barna, deretter dem som senere rammes av volden. 

På kvinnedagen må vi derfor stille spørsmålet: Hvorfor griper vi ikke tidligere inn? 

Siste stopp 

Det krever bedre samordning mellom barnevern, helsevesen og politi. Og det krever politisk vilje til å prioritere disse sakene – i budsjetter, i utdanning og i ledelse. 

Rettssaken mot Borg Høiby bidrar til økt opplysning og samfunnsdebatt. Men det kan ikke være slik at tiltalte og fornærmede i enkeltsaker skal få ansvaret for samfunnets bevisstgjøring. 

Rettssalen er siste stopp. Arbeidet med å stanse voldsspiralen må begynne lenge før.