Åpningstale under Rettssikkerhetskonferansen 2025

Rettssikkerhetskonferansen har blitt en fast årlig arena for å ta opp spørsmål og problemstillinger knyttet til rettssikkerhet, rettsstat og demokrati. Der utdelingen av Rettssikkerhetsprisen er det sentrale element. En uavhengig jury velger hvert år en person eller organisasjon som peker seg ut ved å fremme og beskytte rettssikkerhet og rettsstat. En som er verdig prisen. En som fortjener prisen.

Juristforbundet holder denne konferansen fordi rettssikkerheten er kjernen i vårt samfunnsengasjement.

Som Norges største organisasjon for jurister i alle sektorer, dommere, advokater og jusstudenter, godt over 24 000 til sammen, føler vi et stort ansvar for rettssikkerheten og rettsstaten i vårt egen land– som selve grunnlaget for det liberale demokrati.

I ytterste konsekvens forskjellen på sivilisasjon og barbari.

Ser vi oss omkring i verden, ja også i vårt eget land, er det enkelt å fastslå at både denne konferansen og denne prisen er viktigere enn på flere tiår.

Dette året har vært preget av mye uro. For hva som skjer i USA, for hva som skjer i verden, og for hva som skjer i krigsrammede områder. Det har for mange av oss lenge virket som noe fjernt fra vår lille andedam i Norge. Dette året har vist oss at vi er nødt til å forberede oss på det uventede, også her hjemme.

Det er krig i Europa. Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» fra 1936 – som han selv omtalte som et varselsrop – er på ny blitt aktuelt som varselsrop:

«Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!»

Deler av Europa brenner. Også rettsstaten brenner i mange land. Antall liberale demokratier er nedadgående. De teller nå 29 ifølge forskningsprosjektet «Varieties of Democracy». Det betyr at bare 29 av FNs 193 medlemsstater nå er liberale demokratier.

I mange land vi opplever nær oss, geografisk, kulturelt eller historisk, er rettsstaten under angrep. En samfunnsorden som bygger på lov og rett er under angrep. Til og med en verdensorden som bygger på lov og rett er nå under angrep.

Angrep også fra den som vi «alltid» har sett på som en av de fremste forsvarerne – kanskje den fremste forsvareren – av en verdensorden som bygger på lov og rett. I det minste siden talen president Harry S. Truman holdt til den amerikanske kongressen i 1947 – kjent som Trumandoktrinen. I den proklamerte han at USA måtte se det som sin oppgave å støtte frie folk og nasjoner mot undergraving innenfra og militære trusler utenfra.

Det er vanskelig å se at dagens USA lenger ser det som sin oppgave.

Få land har tjent så mye på en verdensorden som bygger på lov og rett som Norge. Også bokstavelig talt. Det er jo nettopp folkeretten som har gitt tilgang til, og råderett over, enorme oljerikdommer og enorme fiskeressurser.

Tenk dere at vi levde på 1930- eller 1940-tallet. Også den gangen ble menneskeverd og rettssikkerhet satt kraftig på prøve. Ville vi ha stått opp og kjempet for det som er rett? Eller akseptert uretten fordi kostnaden for oss selv og de vi er glade i, ville vært for høy?

Vi kan ikke vite hvordan vi selv ville ha klart dette, før vi faktisk blitt satt på prøve. Vi settes nå på prøve. Vi settes på ny på prøve i vår tid, når menneskeverd og rettssikkerhet utfordres med styrke rundt oss i Europa.

Men ikke bare i Europa. Se hva som skjer på Gaza og de enorme lidelsene sivilbefolkningen der utsettes for.

Vi må ikke sove!

Men vi har sovet for lenge. Jeg mener vi fortsatt ikke er helt våkne.

Folk flest i Norge har i realiteten ikke tilgang til domstolene. Det blir for dyrt eller tar for lang tid å få saken avgjort. Ofte begge deler. Domstolene har knapt med ressurser. I europeisk sammenheng får bare irske domstoler mindre ressurser enn de norske i forhold til brutto nasjonalprodukt.

Folk flest har ikke råd til advokat. Fri rettshjelp er forbeholdt de få. I et stadig mer regelstyrt samfunn. Salærsatsene holdes nede.

Domstolene prøver omtrent ikke forvaltningsavgjørelser. Heller ikke inngripende forvaltningsavgjørelser. I et stadig mer regelstyrt samfunn.

Professor Jørn Øyrehagen Sunde sa det veldig tydelig i Advokatbladet: «Vi kan snakke om et demokratisk problem. Hvis man har en tvist i dag, så er sjansen veldig liten for at du tar den til domstolen. Da oppleves domstolen som irrelevant for ditt liv. Hvis det da kommer en autoritær leder, som Trump, og bygger ned domstolene og dens kontroll med maktbruk i demokratiet; hvorfor skulle du bry deg? Domstolen er jo ikke for deg likevel.»

De aller, aller færreste kommuner har tatt seg råd til – eller tatt seg bryet med – å ansette jurister som skal hjelpe de i barnevernssaker. I det som kanskje er det mest inngripende det offentlige kan gjøre overfor barna våre. Være seg om det er å ta barna fra familier hvor det ikke bør skje, eller ikke ta barna fra familier hvor barna absolutt ikke bør være.

Statsforvalterens kontrollfunksjon over myndighetsutøvelse ses på som unødvendig offentlig byråkrati. Folk flest ser ikke og forstår ikke forskjellen på politi og påtalemyndighet. De tror det er det samme. Selv straffeprosessloven skiller ikke tydelig på disse.

Jeg kunne fortsatt. Rettsstaten vår har veldig mange eksempler på at vi sover.

I april skrev jeg et innlegg i Juristen der jeg tok til orde for at «vi jurister må våkne og erkjenne vårt ansvar i samfunnet». Vi har fått nok advarsler nå. Vi må ikke sove!

Ikke bare som embetsjurister, saksbehandlere, advokater eller dommere – men som fagpersoner med en forpliktelse til å stå opp for rettssikkerhet, for kunnskap, og for en rettsstat som ikke kan tas for gitt.

Derfor foreslo Juristforbundet en samlet rettssikkerhetspakke på over 2 milliarder kroner i Statsbudsjettet 2026. Dette er helt nødvendige investeringer for å sikre innbyggernes rettigheter, sikre domstolens rolle i samfunnets infrastruktur, sikre god juridisk kompetanse i stat og kommune og sikre advokatene anstendige arbeidsforhold.

Derfor forventer Juristforbundet at forslaget til statsbudsjett som legges frem om et par uker, blir et rettssikkerhetsbudsjett – i tillegg til å være et budsjett for den nye geopolitiske orden.

Hvis regjeringen mener alvor med å styrke rettssikkerheten, må det vises i budsjettet. Lovene våre er ikke gratis eller uforpliktende – de må følges opp med ressurser. Det gjelder både domstolen, kommunal og statlig forvaltning, utdanning og forskning. Den lovgivende og den bevilgende myndighet må gå hånd i hånd. Og juridisk forskning er kompasset som viser retningen.

Øst for oss har vi et land som har vist seg villig til å bryte krigens folkerett, gi blaffen i andre lands suverenitet og ta sivile liv for å oppnå det de ønsker. Enda lenger øst er et annet land med verdier vi kjenner oss lite igjen i på vei til å seile opp som en ny supermakt.

I vest har vi et land som lenge har vært vår nærmeste allierte og viktigste sikkerhetsgarantist, men som det siste året har vist at det ikke lenger er pålitelig og forutsigbart. Og som ikke lenger virker å være opptatt av å følge folkeretten – og kanskje langt mindre forsvare den.

Den dype freden er over, og da må også den dype søvnen ta slutt. Norge må ruste seg både militært, sivilt og økonomisk for krise og krig. Hva har så dette med oss jurister å gjøre? Hva har dette med Juristforbundet å gjøre?

Vi har et samfunnsoppdrag som krever at vi bidrar til å opprettholde en rettsbasert samfunnsorden. Både i rolige, men ikke minst i urolige tider. Det innebærer blant annet å bidra til totalberedskapen og totalforsvaret. Vi må ruste oss rettslig!

Totalforsvaret er samfunnet samlede motstandskraft. Det er det tradisjonelle forsvaret og «alt annet» som utøver motstand eller gjør at motstand kan utøves – direkte og indirekte. Dette er samfunnets samlede motstandskraft!

Det er vi jurister som utgjør mange av grunnstenene i sivilsamfunnet, slik vi kjenner det. Juristene personifiserer rettsstaten vår.

I januar kom Totalberedskapsmeldingen, der regjeringen pekte ut tre hovedmål:

• Forberede sivilsamfunnet på krise og krig
• Sette sivilsamfunnet i stand til å motstå sammensatte trusler
• Sørge for et sivilt samfunn som understøtter militær innsats

Disse målene kan ikke realiseres uten at vi styrker – ikke svekker – rettsstaten og rettssamfunnet. Juristene er en helt sentral del av samfunnets motstandskraft. Men den samme stortingsmelding omtalte domstolen kun to ganger. Ordet jurist finner du ikke i meldingen i det hele tatt. Heller ikke ordet advokat.

«De stater som er parter i denne traktat bekrefter på ny sin tro på formålene og grunnsetningene for De forente nasjoners pakt og sitt ønske om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer. De er besluttet på å trygge sine folks frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, som er bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme.»

Er det noen som vet hvor dette er hentet fra?

Å forsvare land bygd på grunnsetningene – prinsippene – om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme (som er den norske oversettelsen av begrepet «rule of law»). Det er grunnen til at NATO ble opprettet i 1949. Dette er de første setningene i Atlanterhavspakten fra 1949, NATOs «konstitusjon».

Juristers rolle i totalforsvaret er å sørge for best mulig beredskap, samtidig som vi sørger for at beredskapen bygges og utvikles innenfor rettsstatens rammer. Vår jobb er å sørge for at maktutøvelse er lovlig, hensiktsmessig, forholdsmessig og underlagt tilstrekkelig kontroll og tilsyn. At vi ivaretar, beskytter, forsvarer samfunn bygget på «folkestyre, individets frihet og rettens herredømme».

Vi er forsvarsverket.

I en krise er det avgjørende at rettsstaten ikke blir satt til side, men at den gir rammer for nødvendige tiltak. Vi kan ikke beskytte eller forsvare samfunnet ved å undergrave de prinsippene samfunnet er bygget på.

Vi jurister har ikke for vane å stikke oss frem, skille oss ut eller ta plass i det offentlige ordskiftet. Vår oppgave er å fremme rett og hindre urett. Og de fleste av oss tenker at det kan gjøres i det stille. Men det har ikke holdt før. Det holder i enda mindre grad nå.

Vi vet alle hvor nære det var at en ny sivilbeskyttelseslov gikk igjennom. Den ble endret – i siste liten – fordi fagmiljøer, organisasjoner og enkeltpersoner reiste seg og sa: Dette er ikke godt nok.

En som sto tydeligere frem i denne debatten enn de fleste, er årets vinner av Rettssikkerhetsprisen. Jeg er derfor svært glad for å kunne gratulere Benedikte Moltumyr Høgberg med prisen, som hun får utdelt senere i programmet.

Juryens leder vil komme tilbake til begrunnelsen i sin tale. Men det er kjent at hun får prisen for sitt faglige engasjement i regjeringens forslag til hjemler om bruk av sivil arbeidskraft i krisesituasjoner. Ikke minst hvordan prisvinneren i siste time, gjennom sosiale medier, bidro til offentlig debatt om Grunnlovens grenser og prinsipper for maktfordeling.

Årets prisvinner har på denne måten bidratt til økt årvåkenhet for at demokratiske og rettsstatlige normer er en del av totalforsvaret, skriver juryen i sin begrunnelse. Hun sov ikke!

For rettsstaten er ikke et byggverk som blir ferdig. Den må vedlikeholdes. Den må forsvares. Og det gjør vi – hver eneste dag – i domstoler, direktorater, etater, organisasjoner, advokatkontorer, kommuner og forvaltningsorganer over hele landet. Men gjør vi nok? Dette arbeidet blir aldri ferdig! Det skal aldri hvile. Det må aldri hvile! Vi må ikke sove.

Jeg vil ønske dere alle varmt velkommen til årets Rettssikkerhetskonferanse og håper dere får et stort utbytte av den. Konferansen vil bli ledet av Vegard Valestrand, kommunikasjonsrådgiver i Juristforbundet.

Takk for oppmerksomheten.