Idrett, menneskerettigheter og rettsstat

I 10. klasse skal norske elever ha lært seg hva menneskerettighetene betyr og hvem som har ansvaret for at de blir oppfylt. I korthet skal de ha fått med seg at ens egen frihet slutter der andres begynner. Med andre ord; Hver enkelt har et personlig ansvar for å sikre andres rett til å leve frie liv. Barnelærdommen, i alle fall hos norske elever, er altså at ansvaret for menneskerettighetene starter individuelt og lokalt.

Når idrettens ansvar har blitt diskutert har derimot mange idrettstopper nærmest på autopilot sagt at man ikke må «blande politikk og idrett». Underforstått; At noen helt andre langt borte og utenfor egen arena har ansvaret for å sikre at alle eksempelvis skal få hvile og fritid eller å ikke utsettes for vold og overgrep. Som også norske IOC-medlemmer gjorde forut for vinter-OL i russiske Sotsji i 2014. Den gangen ble eksempelvis protester mot den russiske «homo-propaganda»-lovgivningen betegnet som en betenkelig blanding av idrett og politikk.

Verdiene bak lovgivningen utgjør nå til og med en av det russiske regimets begrunnelser for landets folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Menneskerettighetsorganisasjoner ble raskt regnet som «utenlandske agenter». I det øyeblikket russiske tanks rullet over Ukrainas grenser i februar i år ble med ett idrettens generelle unnfallenhet over Russland flombelyst. Det som tidligere var regnet som «politikk» blir nå på en helt annen måte debattert som et menneskerettslig ansvar også for idretten.

På FIFA-kongressen i mars i år tok derfor den modige nyvalgte norske fotballpresidenten Lise Klaveness et kraftig oppgjør med FIFA. Hun kritiserte diskriminering, manglende åpenhet, unnfallenhet overfor menneskerettigheter, korrupsjon, sendrektighet i håndteringen av Russlands krig mot Ukraina og ikke minst deres tildeling av vertskapet for fotball-VM til Qatar. Klaveness viste i sin tale også til egen og personlige førstehånds­kjennskap til hva det betyr å få lov til å være den man er.

Førstehånds kjennskap til det, og at ansvaret for menneskerettigheter ligger hos den enkelte, lokalt og internasjonalt, har også Tromsø idrettslag. I likhet med Klaveness har de utrettelig jobbet mot overgrep mot arbeidere i Qatar. Lokalt har de gjennomført nybrottsarbeid i kampen mot diskriminering av ­samer. Felles for Klaveness og Tromsø idrettslag er at de har forstått at idretten som maktfaktor har en enestående mulighet til å påvirke og styrke menneskerettighetene og rettsstaten.

Som medlemmer i Juristforbundet har vi etter mitt syn en særlig plikt til å påpeke alles selvstendige ansvar for å sikre den enkeltes frie liv. Slik Lise Klaveness og Tromsø IL har gjort. Og som gjør at de får utdelt Juristforbundets rettssikkerhetspris for 2022 på Rettssikkerhetskonferansen 21. ­september.

På Rettssikkerhetskonferansen skal vi feire vinnerne av rettsikkerhets­prisen samtidig som vi håper at det blir et godt rettspolitisk verksted. Grensene for ytringsfriheten, utford­ringene i det digitale arbeidslivet og rettsikkerhet i straffesakskjeden er blant temaene som settes på dags­orden.