Rettssikkerhetskonferansen: Presidenten om EØS-saken og koronaloven

Både talen og prisutdelingen ble spilt inn i lagtingssalen på Stortinget og er tilgjengelig her.

Presidentens åpningstale:

«Vel møtt til alle dere som for første gang deltar på Rettssikkerhets-konferansen ved å følge den på en skjerm, stor eller liten.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gjerne skulle holdt denne talen foran en fullsatt sal i Gamle Logen.

Men når det ikke lar seg gjøre, er det spennende for oss i Juristforbundet å kunne tilby et forhåpentligvis høyaktuelt konferanseprogram for dere alle sammen, på det tidspunktet og det stedet som passer dere best. Vi håper dere får et stort utbytte av årets Rettssikkerhetskonferanse.

Senere i programmet skal dere få være med på utdelingen av Rettssikkerhetsprisen 2020 her i lagtingsalen i Stortinget. Som kjent går den til Den norske rettsstaten. Juryen begrunner årets valg med måten rettsstaten har håndtert koronakrisen på, ikke minst gjennom samspill mellom statsmaktene, og mellom regjeringen, Stortinget, juridiske fagmiljøer og sivilsamfunnet. Dette kommer jeg snart tilbake til.

For det norske samfunnet og den norske rettsstaten er i løpet av det siste året ikke rammet av én enkelt, men av to begivenheter som har ført til rystelser som vil prege oss i lang tid.

I tillegg til koronakrisen, tenker selvfølgelig på skandalen knyttet til NAVs feilpraktisering av EØS-regelverket om muligheten for å ta med seg ulike trygdeytelser ved kortere eller lengre opphold i andre EØS-land.

Vi står overfor en omfattende og gjennomgripende systemsvikt som har rammet mange mennesker.

Det forhold at en rekke personer har blitt anmeldt, tiltalt og straffet for bedrageri, basert på en uriktig forståelse av et underliggende regelverk, er utvilsomt den mest alvorlige konsekvens av de feil som er gjort. For en rettsstat som vår, er dette en svært alvorlig svikt som vi som samfunn må ta på det største alvor.

Granskningsutvalget har snudd hver sten i EØS-skandalen. Rapporten er klar i sin tale; her har ingen grunn til å være stolte. Det er en konklusjon jeg lett kan slutte meg til. Det vil ta tid å iverksette nye tiltak og rutiner, men allerede nå fremstår det klart for meg at det ikke trengs mindre satsing på juss. Det trengs mer.

Granskingsutvalget har i sin rapport, som departementet nå har sendt på høring, fremsatt en rekke overordnede anbefalinger om tiltak som bør gjennomføres, og som også på en oversiktlig måte illustrerer hva som gikk galt. Juristforbundet vil avgi høringsuttalelse i saken, men jeg kan allerede nå tilkjennegi at forbundet slutter seg til utvalgets anbefalinger.

Jeg vil for min del peke på behovet for kompetanseheving, både i form av endringer i juristutdanningen og mer og bedre etter- og videreutdanning. Videre er det behov for mer juridisk forskning, sterkere kontrollmekanismer i forvaltningen og ikke minst økt gjennomslagskraft for juristene i forvaltningen når beslutninger skal tas.

En nyere undersøkelse Respons Analyse har gjennomført for Juristforbundet, viser at kun halvparten av oss tror ledere benytter kompetansen juristene har før de tar beslutninger. Bare 53 prosent svarer at de i stor grad tror juristene blir hørt når sjefer tar beslutninger.

Som granskningsutvalget sier, har Nav hatt saksbehandlere med solid EØS-kompetanse, men disse har ikke arbeidet med det konkrete regelverket knyttet til de aktuelle ytelsene. Enkelt sagt har det ikke skortet på kompetansen, men at den er brukt feil.

Også våre medlemmer forteller at det er behov for å rydde opp i hvordan EØS-retten implementeres og praktiseres i norsk lovverk. En full gjennomgang, slik regjeringen har pålagt alle departementer å gjennomføre, vil forhåpentligvis bidra til å redusere risikoen for tilsvarende skandaler, og ikke minst gi økt bevissthet om hvor inngripende EØS-regelverket er i vår nasjonale rett.

Nye sikkerhetsventiler internt i forvaltningen er nødvendige for å sikre at det sies ifra ved for eksempel mistanke om regelbrudd eller feiltolkning. Noen få stemmer gjorde dette, men de nådde aldri frem. Neste gang må de ble hørt.

Så til den andre begivenheten som har preget, og fortsatt preger, vårt samfunn dette året; koronapandemien.

Konsekvensene av pandemien er mange, og store, både for enkeltpersoner, næringslivet og offentlig forvaltning. Og den har satt våre sentrale statsorganer og viktige samfunnsinstitusjoner på en alvorlig prøve.

En rekke problemstillinger knyttet til forholdet mellom borger og stat er reist i kjølvannet av myndighetenes smitteverntiltak. Offentlige debatter om hvorvidt ulike påbud og forbud, eksempelvis det såkalte hytteforbudet, hadde tilstrekkelig hjemmel, hørte en lang periode til dagens orden. Legalitetsprinsippet ble nærmest over natten løftet ut av juristenes sfære og inn i folks hverdagsliv. Som jeg kommer tilbake til avslutningsvis, tror jeg det vil føre noe godt med seg.

Den største prøven for rettsstaten var uten tvil fullmaktsloven, den såkalte koronaloven, som forenklet sagt skulle gi regjeringen myndighet til å tre i lovgivers sted. Regjeringens lovforslag ble møtt med massiv kritikk, ikke minst fra fremtredende jurister og juridiske fagmiljøer. Kritikken gjaldt så vel behandlingsmåten for lovforslaget, som forslagets materielle innhold.

Den norske rettsstaten bygger på maktfordelingsprinsippet. Det er demokratisk vedtatte lover som skal ligge til grunn for så vel regjeringens som domstolenes virke. Og det er da en ubetinget styrke ved vårt samfunn at forslag om – om enn midlertidig – å forskyve lovgivningsmakt fra Storting til regjering, møter prinsipielle motforestillinger.

Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at slike unntaksregler bør utarbeides før krisen inntrer, innenfor rammen av våre ordinære lovgivningsprosesser. Når krisen først er et faktum, er det betydelig fare for å trå feil i viktige prinsipielle spørsmål. Hastebehandling av lover som gjelder sentrale konstitusjonelle spørsmål, burde vi i vårt velorganiserte samfunn være i stand til å unngå.

I Juristforbundets høringssvar til den særskilte stortingskomiteen pekte vi på at behandlingsmåten i seg selv reiste en rekke prinsipielle spørsmål, herunder at lovforslaget ikke ble undergitt ordinær høringsbehandling. Når dette først var situasjonen, ble det fremhevet som særlig viktig at komitéen lyttet til de faglige innspill den hadde invitert til. Og det er jeg ut fra resultatet ikke i tvil om at både regjeringen og Stortinget gjorde.

Som kjent ble regjeringens forslag sterkt modifisert under stortingsbehandlingen, og fikk til slutt et innhold som – i alle fall etter de flestes oppfatning – innebar at de konstitusjonelle betenkelighetene med overføring av lovgivningsmyndighet ikke ble større enn hva vår rettsorden kunne leve med – i en begrenset periode. Og nå er loven allerede rettshistorie.

Tildelingen av Rettssikkerhetsprisen til rettsstaten Norge vil uten tvil vekke debatt. Og jeg føler meg sikker på at den også vil bli møtt med kritikk. Det er det ingen grunn til å være lei for. Tvert imot må en kritisk debatt i kjølvannet av pristildelingen ønskes velkommen.

Rettsstatens betydning for det enkelte mennesket er trolig blitt tydeligere og mer konkret for mange det siste året. Det vil forhåpentligvis medføre at ikke bare politikere, jurister og media, men også allmennheten, vil ha et skarpere blikk på den delen av vårt samfunnsliv som gjelder lovgivning og offentlig myndighetsutøvelse, både i forvaltningen og i rettsvesenet.

En slik utvikling vil føre til en demokratisering av diskusjonene om rettsstatlige prinsipper. Det vil vårt samfunn være tjent med. En varig og vital rettsstat er avhengig av en bevisst og engasjert offentlighet, maktkritiske og analyserende fagmiljøer og medier, og et aktivt sivilsamfunn.

Juristforbundet oppforer alle i landet vårt til å bidra til utvikling og styrking av rettsstaten! Takk for meg.»