Erstatning av juryen: Lagmannsretten bør ikke svekkes

Publisert 23.01.2017
Utklipp fra Aftenposten Meninger: "Lagmannsretten bør ikke svekkes".
Faksimile: Aftenposten

– Det er bred enighet om at lekfolk skal være i flertall når retten tar stilling til spørsmål om straffeskyld. Det skriver en gruppe dommere i en kronikk i Aftenposten, men advarer samtidig mot å redusere antall fagdommere til to.

Torsdag 19. januar ble det kjent at Høyre, FrP og Krf har blitt enige om å erstatte juryen med en lagmannsrett bestående av to fagdommere og fem lekdommere.
    
Det er bred enighet om at lekfolk skal være i flertall når retten tar stilling til spørsmål om straffeskyld. Det at lekdommere er i flertall i straffesaker er et viktig bidrag til riktige vurderinger av sakens bevis og tiltaltes skyld, det sikrer demokratisk kontroll og styrker den allmenne tillit til domstolene. Vi vil imidlertid advare mot å redusere antall fagdommere til to. Dette er uheldig av flere grunner.

Lagmannsretten settes i dag med tre fagdommere i alle saker, sivile som straffesaker. Dette gir sammenheng med at tingretten normalt settes med én fagdommer og Høyesterett med fem. Det markerer også at lagmannsretten er en ankeinstans og at de sakene som slipper inn til behandling der, skal få en mer betryggende behandling enn i tingretten.

Det er et vesentlig poeng at de aller fleste sakene som behandles i lagmannsretten, får sin endelige avgjørelse der. Ingen har krav på å få en anke behandlet i Høyesterett. Som den store hovedregel er det bare saker som angår spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, som slipper inn til behandling der. Og utviklingen har gått i retning av at stadig færre saker slippes inn; i 2016 behandlet Høyesterett under 50 straffesaker. I langt de fleste tilfeller vil altså lagmannsretten være siste instans, og det stiller store krav til behandlingen der.

De tre partiene foreslår at retten skal settes med to fagdommere og fem lekdommere i alle ankesaker som gjelder vurdering av bevisene for tiltaltes skyld, og i saker som gjelder straffutmåling der strafferammen er over seks års fengsel. Mindre alvorlige saker om straffutmåling, og begrensete anker om lovanvendelse eller tingrettens saksbehandling, behandles av tre fagdommere alene. I de mest omfattende og alvorlige straffesakene skal det altså bare være to fagdommere, mens det i de mindre alvorlige sakene – og i alle sivile saker – fremdeles skal være tre.

Dette virker lite gjennomtenkt. De store og alvorlige straffesakene reiser ofte vanskelige juridiske spørsmål og stiller store krav til saksbehandling og ledelse av forhandlingene. Ved å redusere antall fagdommere til to, vil rettens juridiske kompetanse og faglige tyngde reduseres. Den faglige tyngden vil også svekkes sammenliknet med tingretten, som kan settes med to fagdommere i store saker.

Noen av de alvorligste straffesakene kan dessuten pågå over flere uker. Med tre fagdommere har man mulighet til å fullføre saken med to om én skulle få forfall. Med bare to fagdommere vil man ved forfall stå igjen med bare én fagdommer, som skal administrere saken, føre rettsbok, ta egne notater og veilede lekdommerne i alle juridiske spørsmål. I en stor straffesak vil dette være en stor belastning, og det gir ikke grunnlag for en så betryggende prøving av saken som en ankebehandling skal være.

Vi mener at juryen bør erstattes med dagens meddomsrett med tre fagdommere og fire lekdommere, som er ordningen i de fleste straffesaker i dag. Dette har fungert godt i mange år, og det er ikke registrert vesentlig kritikk av denne sammensetningen. Den er robust og sikrer forsvarlig juridisk kompetanse, samtidig som lekdommerne er i flertall. Også Juryutvalget i NOU 2011: 13 mente at dagens meddomsrett var "en svært innarbeidet og konsekvent gjennomført ordning i andre saker", og at erfaringene var "meget gode".

Vi har også vanskelig for å se at det å sette retten med en større overvekt av lekdommere vil gi en bedre og mer rettssikker behandling av ankesakene. Det må fem stemmer til for å domfelle tiltalte. Med sammensetningen fire-tre må altså minst én fagdommer og minst to lekdommere stemme for, for at tiltalte skal bli dømt. Sammensetningen to-fem gir mulighet for at lekdommerne domfeller mot begge fagdommernes stemmer, noe som er åpenbart uheldig. For å unngå dette må avstemningsreglene endres slik at minst én fagdommer må stemme for domfellelse. Dette vil gi mer kompliserte avstemningsregler og innebærer en skjerping av kravet for domfellelse som det i utgangspunktet ikke er grunn til.

Tilhengerne av å sette meddomsretten med bare to fagdommere legger vekt på at dette gir størst mulig innslag lekdommere. Det har vært hevdet at det i en meddomsrett er fare for at lekdommerne blir dominert av fagdommerne. Flere studier viser at lekdommerne selv ikke føler at dette er tilfelle, og at samspillet med fagdommerne fungerer godt. De fleste som har deltatt i begge sakstyper foretrekker meddomsretten fremfor juryen, der man ikke har kontakt med fagdommerne.

Et alternativ til dagens meddomsrett kan være at retten sammensettes av tre fagdommere og seks lekdommere. Det er en del ulemper med dette, først og fremst at retten blir stor. Den kan virke mer skremmende på fornærmede og vitner, blir vanskeligere å håndtere og det kan være vanskeligere å komme til orde i domskonferansene. En så stor rett er også mer ressurskrevende, og vil kreve ombygging i alle landets lagmannsretter, ettersom rettssalene er dimensjonert for inntil syv dommere.

Vi kan altså ikke se noen vektige grunner til å redusere antall fagdommere i de mest alvorlige straffesakene for lagmannsretten. Lagmannsretten bør også i disse sakene settes med tre fagdommere. Vi mener klart at den beste løsningen er å erstatte juryen med vanlig meddomsrett, som fungerer godt og man har lang erfaring med.

Ingjerd Thune, tingrettsdommer, leder av Dommerforeningen 
Henrik Bull, høyesterettsdommer             
Arnfinn Bårdsen, høyesterettsdommer 
Marit Forsnes, lagdommer Frostating lagmannsrett
Wiggo Storhaug Larssen, lagdommer Gulating lagmannsrett
Kyrre Grimstad, lagdommer Borgarting lagmannsrett

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 21. januar 2017.